​Å bestige sine fjell

Å gå tur i fjellet er egentlig ganske interessant. Man står klar og skuer innover fjellheimen, eller utover toppene, og ser toppene ligge som perler på en snor. Fjellene kneiser traust og stødig, de strekker seg som høydepunkter opp mot himmelen. Skydekket ligger lavet om toppene. I Rosenkors Ordenen lærer man om hvordan å være tilstede i nuet og det er nettopp det man er, når man tillater seg å reflektere over det som ligger foran en.

Å gå tur i fjellet er ingen spøk, for man får en føling med naturen, naturens krefter og hva fjellet har å by på. Man måler ens egne krefter mot naturens og fjellets krefter. Stødig tar man steg for steg, oppover bærer det. Stadige nye motbakker som skal forseres, med ulike sprang og utfordringer. Man sliter seg oppover, trøsten må være at hjemover vil hver motbakke være nedoverbakke. Egentlig handler det om å ikke gi opp.

I det man legger ut på en fottur i fjellet og skal bestige den ene tind etter den andre, så kan man undres over hvilke tinder man egentlig bestiger, sine indre eller ytre fjell? Kanskje det egentlig går ut på det samme? For en mystiker vil dette være interessante spørsmål å filosofere over.

Enhver utfordring vil finne sin løsning, likeledes når man skal bestige sine fjell. Det er ikke alltid veien rett opp er den riktige, av og til må man gå rundt fjellet og på skrå oppover. Stadig nye kneiser, motbakker og utfordringer, det vil liksom ingen ende ta. Til topps kommer man alltid, det handler vel egentlig om å aldri gi opp. Det er en kamp med seg selv og kanskje i denne streben at en finner sine svar.

Når man vandrer i fjellet, kan man tillate seg og la tankene få flyte, tiden forsvinner. I ro og fred, mens man bruker kroppen på å forsere fjellets utfordringer, kan man tenke i samme takt man beveger seg i og finne svar på de utroligste ting. Det er som om svaret ligger rett foran nesene våre, vi bare ser dem ikke. Vandringen kan bli en form for meditasjon, der man oppnår kontakt med sitt indre. Man får mulighet til å bearbeide de indre bildene og det kan bli en form for alkymisk arbeide. Dette lærer man mye om i Rosenkors Ordenen.

Å gå i fjellet gjør noe med en. Fjellet byr på et utall av sanseopplevelser, det gjelder bare å avpasse farten, slik at man kan nyte det hele. Man må ta seg tid, bruke tiden, for hvis det er en ting man har nok av i fjellet så er det tid. Fjellvandringer og naturen er god medisin både fysisk og psykisk, det gjør noe med en. Det er som å gå av seg ting. Turer i fjellet skulle man fått på blå resept det gjør noe med både kropp og sjel.

Man treffer mange mennesker, mennesker en hilser på og kanskje slår av en prat med. Noen kommer mot en og noen tar man igjen og kanskje slår man følge videre på stien. Disse møtene er gode, de skaper gode energier. Man møtes i en felles opplevelse av naturen og fjellet og får kanskje gode råd med på veien videre. Disse møtene skaper god stemning i det mellommenneskelige rommet.

I det man så begir seg på turen hjemover, så virker alltid hjemturen mye kortere og lettere. Oppoverbakkene er nå blitt nedoverbakker, selv om de i seg selv er krevende å gå, i form av at man må bruke andre krefter og må holde igjen. Farten og styrken avpasses, slik at man holder kontrollen og ikke trør skeivt. Man kjenner ruten og har et indre bilde av hvor langt det er igjen, før man er nede. Man vet hvor utfordringene ligger, for man går i kjent terreng og kan dermed velge en god løype nedover. Forhåpentligvis vil turen kunne ha gitt vandreren opplevelser som inspirerer til nye turer og en videre søken.

Jeg vil anbefale alle å ta seg en tur ut i naturen eller i fjellet, det er god medisin, senker stressnivået og man får mange flotte opplevelser med seg hjem. Rosenkors Ordenen A.M.O.R.C. arrangerer turer i fjellet hver sommer, så kanskje man burde sjekke ut hvor de skal gå neste år, for slike turer gjør noe med en.