Adventstid

Desembermåneden dreier seg også rent årstidsmessig om det å være stille, om det innadvendte, det avventende. Det er en besinnelsens tid. Naturen er på innpust. Det kan svare seg å falle inn i naturens rytme. Dette kan vi gjøre ved å ta en pust i bakken, tilbringe lengre tid i våre sanktum, lytte innover, folde oss innover. Vi kan granske våre motiv, ærlig og oppriktig. Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvilken virkning har det på andre, hva gjør det med dem? Hvilken plass har vi i den store helheten? Fyller vi den plassen etter beste evne? Er det noe som trenger forandring? Våger vi å gi slipp når gamle mønstre ikke lenger duger?

Alt er rytmer. Noe blir født, vokser, når middagshøyden, forfaller og dør – tilsynelatende. Det er dette mysteriet vi blir minnet om i desembermåned: den nye fødselen som materialiserer seg i årets mørkeste måned. Ytre nedgangstider er forberedelsen til nye muligheter. La oss derfor ikke skue bakover, men fremover. La oss være i pakt med tidens sterke pulsslag. Livskraften går alltid av med seieren.

Som mystikere har vi forpliktet oss til å hjelpe med å bringe lyset tilbake til en formørket verden. Hvilket lys snakker vi om her? Det må være det indre lys, for solen snur uten vår hjelp. Sannhetens og kunnskapens lys tennes av et større lys, vår kontakt med troen, håpet og kjærligheten. Vi må la dette større lys gjennomskinne hele vårt vesen, hver fiber i kroppen. Vår vandring mot dette lys starter i nord, i uvitenhet, der likevel illuminasjonens frø blir sådd. I øst skal vår egen sol tennes, en sol som kan skinne for andre. Men alene, får vi mystikere vite, når vi ikke langt. Vi må forene våre lys, i tjeneste og ydmykhet, hvis det skal monne. Hvilket privilegium er det ikke å være med i en Orden som har Rosenkorset som sitt fremste symbol! I felleskap er vi sterke. I vårt Lysets Tempel i Onsala har vi et fokuspunkt der vi kan møtes, fysisk eller i ånden, og hente fornyet kraft til vår store oppgave: å være medarbeidere i Den Store Planen.